Tuesday, April 24, 2007

Sjangrer - misbrukt?

Etter å ha lest gjennom pensum om sjanger og sjangerkonvensjoner, følte jeg egentlig at Svennevig og Co hadde diskutert ferdig alt som var å diskuteres. Hvorfor, når og hvordan bruker vi sjangre... Ja, jeg følte at emnet var litt snakket dødt. Men da slo det meg at alt dette sto i en lærebok (som ja; fulgte sin egen sjanger basert på konteksten, skrivere og mottagere) og at slik informasjon ofte er "rett". Ja, jeg syns jo Svennevig og Co diskuterte godt og flittig og hadde "rett" alle sammen, men likevel syns jeg at meningene deres ble litt svarte og hvite. Hvordan ville de ha forklart dette muntlig, tenkte jeg. Ville de ha sagt det samme? Tankene mine vandret til hvordan jeg selv ville ha forklart diverse sider ved sjangerbegrepet og konvensjonene dertil på. Jepp, jeg kan ikke engang beskrive når noe var et eventyr! Da ble jeg litt skuffa...

Vi vet da alle hva sjangre er, sant? Joda, eventyr er med troll, fattigfolk og prinsesser og sånt... Dikt er korte setninger, gjerne ufullstedndige, rim og vanskelig innhold... Science fiction er romvesner (ikke-mennesker), Mars og folk generelt i verdensrommet.... Documentar er når det blir fortalt om en sak eller hendelse på vitenskaplig vis... Joda, dette har vi lært fra grunnskolen og vi er nok alle enige om hovedlinjene her... Eller?

Jeg tenkte litt på dette her om dagen da jeg møtte ei venninne som var litt snurt fordi jeg ikke hadde kunne møte hu de siste avtalene våre. Da jeg kom med forklaringen min, fikk jeg responsen: "det er bare eventyr, sandra!". Hæ?? Nei, nei, jeg unnskyldte meg ikke med at jeg var blitt til en prinsesse fanget i et tårn bevoktet av troll og ikke ble reddet av prinsen på den hvite hesten før i dag...! Men jeg skjønte umiddelbart hva hun mente med responsen sin: "det du forteller høres ikke troverdig ut, det høres ut som om du bare finner det på" mye likt et eventyr. Da slo det meg;blir sjangertypene våre misbrukt i dagligtalen?

Et annet eksempel på sjangermisbruk har jeg fra en kompis som hadde borret i to tenner og hadde derfor fått bedøvelse. Da jeg møtte han like etter dette så kunne han fortsatt bare ytre noen smertefulle ord og små setninger. Et eksepel på en av hans ytringer den dager er: " Sandra... vann... au...." Jeg husker jeg lo og sa han snakka som et dikt; rare og korte ord, og vanskelig meningsinnhold. Men det var jo ikke så vanskelig... Meningen kom frem med en gang: Sandra, kan du hente et glass vann til meg for det gjør så vondt/ jeg har for vondt til å hente det selv".

Da spørr jeg; misbruker vi egentlig disse sjangertitlene i til daglig, eller har vi bare utvidet begrepene deres...?

Jeg mener da at vi bare har utvidet meningen i f.eks. eventyr og dikt. Vi bare trekker paralleller med andre typer tekster/ytringer med de kjente sjangrene vi har. Det kan da ikke være feil å bruke disse sjangertittlene litt utenfor deres hovedområde, sålenge partene som bruker det har en felles forståelse om hva de betyr? I muntlig tale er det jo ofte budskapet som er det viktigste å få frem, uansett hvordan det gjøres.

Hva mener dere?

4 comments:

Janne said...

Heisann! Godt innlegg, selv om jeg mener ordet "misbruk" er å ta litt vel i. At vi bruker sjangrene utenfor de vanlige rammene er vel heller en utvidelse fremfor noe annet, selv om jeg tror dette gjelder på et mer personlig plan heller enn et allmennt. Jeg har for eksempel aldri hørt eventyrsjangeren bli brukt på den måten venninnen din gjorde, men det hadde vel ikke du heller:) Forståelsen av disse "personlige" sjangerne vil nok variere fra sted til sted, og fra vennekrets til vennekrets. Uttrykket "inside joke" er noe alle kjenner til, og ved å gjøre som venninnen din gjorde har hun kanskje introdusert en "inside genre" når du nå vet hva hun mener og kanskje vil bruke den selv i fremtiden? Når vi bruker sjangerne på denne måten kan vi kanskje lansere begrepet lokal-/regional sjangerversjon? (eller et eller anna sånt:)

Randi Karlsen said...

Jeg tror ikke språk, eller språksystemer, har en entydig betydning i praksis, selv om konvensjonelle definisjoner kan leses i leksikon/lærebøker/ordbøker; det er det den enkeltes eller de gruppetilhørendes bruk av språket som skaper bestemte meninger for de innenfor gruppen.

Jeg kom til å tenke på ordet "suveren", et ord som jeg trodde jeg kjente betydningen av frem til jeg begynte på Dragvoll og slo opp i ordboken - jeg hadde en annen følelse når det gjaldt ordets betydning enn hva som sto skrevet i teorien, og dette peker jo på at vi sjelden forklarer eksplisitt, eller spør om, hva ord og utrykk egentlig betyr, vi finner ut av det gjennom sosial praksis.

Og enkelte ord bruker jeg kun sammen med foreldrene mine som er døve, og som muligens har et bokmål som ikke er blitt spesielt forandret etter skoleårene. "Simpelt" er et uttrykk som jeg bruker når jeg klager til moren min over den "simple" gaven søsteren min ga meg til jul. Uttrykket er veldig sterkt, og betegner en handling eller en person som er - hva skal jeg si - fullstendig lavmål. Jeg bruker aldri utrykket i samtale med hørende, ettersom uttrykket ikke er i bruk i denne kulturen.

Tilsvarende vil jeg tro det er med sjangere også, hva som passer å si og når, er ikke noe som styres fra lærebøkenens definisjoner, men noe som vi må føle oss frem til i praksis; andres respons, enten muntlig eller skriftlig, peker på om vi holder oss innenfor det akseptable eller innenfor det uakseptable. Dermed er det til syvende og sist samtalene med de som har kulturens normer inne i blodet, så og si, som gir oss en følese av hvilke ord og yttrykk som passer i de ulike kommunikasjonssituasjonene.

Så jeg tror ikke det fins noen feil måte å kommunisere på, men det finnes mer eller mindre nyttige måter å gjennomføre kommunikasjon på, og da må en ta hensyn til de andres samtaleformer for å kunne gjennomføre et kommunikativt prosjekt. Dersom jeg vil klage over søsteren min til en hørende venninne, bruker jeg ikke ordet "simpel", rett og slett fordi hun ikke har bakrunn for å kunne ta til seg tyngden og styrken i uttrykket. Jeg ville gjennomført klagen med flere malende ord og uttrykk, noe som kan treffe den andres bakgrunnskunnskap, forestillinger, definisjoner. Så lenge språket, sjangeren fungerer, er alt lov.

Roger Waltin said...

Det er interessant det du sier om hvordan Svennevig og Co ville ha forklart sjangerbegrepet muntlig, og hvordan du selv ville ha forklart diverse sider ved sjangerbegrepet og konvensjonene. Jeg oppdaget selv hvor vanskelig det kunne være å snakke om sjanger uten å bare bruke eksempler.

Når det gjelder spørsmålet du stiller om sjangertypene våre blir misbrukt i dagligtalen, så synes jeg ikke det. At venninnen din sier ”det er bare eventyr” når hun mener det høres ut som du bare finner på noe, synes jeg høres mer ut som bruk av et kjennetegn fra eventyrsjangeren enn (mis)bruk av selve sjangeren. Eneste likheten som jeg ser det her er at hun trekker fram dette med at fortellingen ikke høres troverdig ut; det høres ut som noe som bare er funnet på. Men eventyret har jo langt flere faktorer som gjør det til en sjanger når det gjelder form, innhold og funksjon. Derfor vil jeg ikke si venninna di bruker (eller misbruker) sjangerbegrepet i talen sin. Hun bruker vel heller bare et kjennetegn fra eventyret for å få fram det hun vil si. Det samme når det gjelder kompisen din og at det han sa hørtes ut som et dikt; det er vel heller ikke her bruk eller misbruk av sjanger. I den situasjonen er det vel individuelt om man synes det høres ut som et dikt. Det er derfor ikke bruk av diktsjangeren så lenge det faktisk ikke var et dikt og sjangerbestemmelsene for dikt ikke var tilstede. Så selv om det i disse tilfellene ble brukt navn på en sjanger og man kan få assosiasjoner til en sjanger gjennom det en annen sa, vil jeg ikke utifra disse eksemplene si vi misbruker sjangertypene våre i dagligtalen. Jeg er enig i at det ikke kan være feil å bruke disse sjangernavnene eller sjangertrekkene, så lenge partene som bruker dem har en felles forståelse om hva de betyr. Som du sier så er det jo ofte budskapet som er det viktigste å få frem i muntlig tale.

Anonymous said...

ma sjekke:)